Etter å ha lest Qvortrups artikkel sitter jeg vel egentlig med flere spørsmål enn svar, dette var svære greier. Jeg ser uansett at han har noen poenger i sin teori om det hyperkomplekse samfunnet. Mer om dette, men først litt fra Halvorsen, 2007. S. 12: "Skolen har i relativt liten grad utnyttet læringsmulighetene som ligger i multimodale uttrykksformer." Jeg vil gå noe lenger. Man utnytter heller ikke dataverktøy i sin helhet, ei heller som et verktøy i eget arbeid. For mange sliter med å ta i bruk de enkleste programmer i eget arbeid, slik som tekstbehandling, regneark, Mail ... og plattform som itslearning. Mange lærere ser ikke hvordan de skal få tid og mulighet til å klare å sette seg inn i dette. De ser etter et tog som går stadig fortere, og mange har en opplevelse av å stå igjen. Qvortrup setter ord på hvordan samfunnet har blitt mer komplekst, hyperkomplekst, og hvordan man håndterer dette. "Det umiddelbare og spontane kritiske svar på kompleksitetsforøgelse er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi sættes ned.” (Qvortrup 2001, s. 85). Flere som har kjempet i mot begynner nå å slippe taket. 'Utviklingen går sin gang og jeg klarer ikke å henge med'. Resignasjon. I det at internett er både svar på- og en forsterker av kompleksiteten vil bruk av IKT for mange komme som et kompliserende tillegg i en allerede hektisk hverdag. De som ikke makter å filtrere ut det de kan ha hjelp av/behov for opplever å komme til kort. Motivasjon eller forutsetninger for å mestre arbeidet, eller mangel på dette, er her et viktig stikkord.
I Australia er de fleste kjent med «Rip curl». Det er de bølgene som lager farlige undervannsstrømmer som drar surfere til havs. Svømmer du mot vil du bruke alle kreftene uten å komme fram land. Svømmer/driver du med strømmen vil du havne langt til havs. I begge tilfeller er det små sjanser for å overleve. Løsningen i en «Rip curl» er å svømme på tvers til du er ute av strømmen. Se dette i forhold til individets evne til å håndtere et stadig mer kompleks samfunn og komplekse arbeidsoppgaver. Hyperkompleksiten er vårt samfunns Rip curl. De som lykkes i å ta et steg til siden, se seg i situasjonen litt utenfra, ta et metaperspektiv på det man gjør, tror jeg lykkes bedre i å mestre denne utfordringen. De vil også lettere implementere nytt verktøy i sin arbeidshverdag. Hvordan håndterer jeg disse nye utfordringene? Hva skal til for å få dette til? Hva kan jeg bruke av dette? Hvor kan jeg på hjelp? Alle disse er viktige spørsmål å stille seg i det man begynner å merke den farlige strømmen.
Man har kanskje mangel på tid til å reflektere over hvordan, eller man klarer ikke å prioritere. Her har lederne et stort ansvar. Hvordan er det med opplæring, hva sier vår plan for kompetanseheving, hvordan går vi fram for å implementere dette nye? Nye verktøy er jo fortrinnsvis ment å gi hjelp i en ellers travel hverdag. ”Medarbejderne får større ansvar og skal arbejde helhedsorientert, men de skal samtidig forholde seg til en uhyre mængde skiftende informationer, og skal gennemløbe utallige omstillingsprocesser for at følge med i de løbende forandringer af deres arbejdsområde.” (Qvortrup, 2001, s. 90).
Vi som ledere har åpenbart et ansvar i å legge til rette for at alle skal kunne utføre sitt arbeid på best mulig måte. Det samme sa Lars Losvik under et foredrag om motivasjon og arbeidsglede i Sandnessjøen 19. oktober. "Det viktigste en leder kan gjøre er å legge til rette for at hans medarbeidere kan få gjort jobben sin på en ordentlig måte".
Halvorsen, Kjell Atle. (2007). IKT i skolen - en skisse til aktivitetsteoretisk analyse.
Qvortrup, L (2001). Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund
onsdag 26. oktober 2011
onsdag 12. oktober 2011
Pedagogisk bruk av IKT, er det så enkelt?
Jeg arbeider på en barneskole hvor vi har en utfordring i å ta i bruk digitale hjelpemidler og dergjennom utvikle elevenes digitale ferdigheter på en god måte.
IKT har blitt introdusert med stor entusiasme og påtrykk fra politisk nivå og med høye forventninger til endring og utvikling ... (Erstad og Hauge, 2011. s. 67)
I min kommune vedtok kommunestyret en meget god satsing på IKT for noen år siden. Vi fikk digitale tavler i alle klasserom, bærbare pc'er til alle elever på ungdomstrinn og til hver 3. elev på barnetrinnet. Alle lærere har hatt pc i mange år nå. Vi har brukt itslearning siden 2004, og har god tilgang til diverse programvare, spesielt til spesialpedagogisk bruk. Til nå har fokus hovedsaklig vært rettet mot utstyr og infrastruktur. Forventningen ligger der; nå har dere utstyret, det er bare å ta det i bruk. Det viser seg ikke så enkelt, dessverre. Datakunnskapen har ikke økt i takt med tilgang på utstyr.
Erstad og Hauge refererer til Cuban (2001) som setter søkelyset på de store investeringene innen teknologi, men manglende bruk og resultater. (2007, s. 68)
Også Kjell Atle Halvorsen presiserer: "Skolen har i liten grad utnyttet læringsmulighetene som mligger i multimediale uttrykksformer og såkalte Web 2.0- applikasjoner, dataverktøy og kommunikasjon og informasjonsdeling som ligger gratis på nettet." (Halvorsen 2007. s. 12.)
Alt dette stemmer godt hos oss. Det er en uttalt vegring mot å ta i bruk ulike digitale hjelpemidler. 'Det er så komplisert', sier lærerne. 'Det er jo så enkelt', sier jeg. (Ja, jeg har nå lært å aldri si at noe er så enklet mer ...) Vi er til dels gode på spesialpedagogiske programmer til hjelp i lese- og skriveopplæringen. Vi har dessverre en vei å gå i forhold til den generelle opplæringen i digitale ferdigheter, bruk av programmer, bruk av digital tavle, Web 2.0 mm. Lærerne fortsetter å gjøre det de er mest fortrolig med, og det er derfor vanskelig å prøve ut noe med elevene før de behersker verktøyet selv. Å lære gjennom elevenes bruk er skummelt. Det er ikke så enkelt å se nytteverdien, og bruk av digitale hjelpemidler ses på som et tillegg og en kompliserende faktor i arbeidet som stjeler mer av deres tid enn det gir. Man savner kursing, opplæring i programmer samtidig som terskelen til å utforske er stor.
Til lærernes forsvar skal det sies at det har vært trøbbel med diverse datautstyr mange år. Internettilgangen på skolen står til stryk. Vi har en til dels ustabil linje med lav kapasitet, og trådløsdekningen på skolen er ikke god. Det er forresten merkelig at dette synes så vanskelig å få rettet på. Nå får allikevel internettlinjen skylden for mer enn den fortjener. Vi har ingen server, de fleste programmer er tilgjengelig uten nett. Jeg tror allikevel dette er et godt bilde. Utstyret virker ikke slik det skal, da blir det meningsløst å bruke det med elevene. Undervisningen ødelegges.
Mange lærere, og skoleledere, tar ikke nok inn over oss hvilket ansvar vi har i arbeidet med digitale ferdigheter. At digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter på linje med lesing og regning ser ikke ut til å gjøre inntrykk. 'Det kan se ut som at ny didaktikk og nye arbeidsmåter ved bruk av IKT bare skjer dersom lærerne selv ønsker dette'. (Andreassen m. fl. 2011. s 118). For mange synes er det fortsatt mulig å ta et valg, ja eller nei til data, et valg de har fått ta for lenge. Her har vi skoleledere en utfordring. Man kan ikke lenger diskutere om man skal arbeide med digitale ferdigheter. Man må snu diskusjonen til hva. Det er en komplisert diskusjon. Jeg refererer igjen til Halvorsen fra samme avsnitt som referert fra over: "Men vi vet ennå lite om hva som kan ha pedagogisk nytteverdi av alt dette nye, og hvordan vi skal forløse det." (Halvorsen, 2007. s. 12).
Etter å ha kommet med en noe spisset elendighetsbeskrivelse kommer det mest interessante spørsmålet: Hvordan går man så videre?
IKT har blitt introdusert med stor entusiasme og påtrykk fra politisk nivå og med høye forventninger til endring og utvikling ... (Erstad og Hauge, 2011. s. 67)
I min kommune vedtok kommunestyret en meget god satsing på IKT for noen år siden. Vi fikk digitale tavler i alle klasserom, bærbare pc'er til alle elever på ungdomstrinn og til hver 3. elev på barnetrinnet. Alle lærere har hatt pc i mange år nå. Vi har brukt itslearning siden 2004, og har god tilgang til diverse programvare, spesielt til spesialpedagogisk bruk. Til nå har fokus hovedsaklig vært rettet mot utstyr og infrastruktur. Forventningen ligger der; nå har dere utstyret, det er bare å ta det i bruk. Det viser seg ikke så enkelt, dessverre. Datakunnskapen har ikke økt i takt med tilgang på utstyr.
Erstad og Hauge refererer til Cuban (2001) som setter søkelyset på de store investeringene innen teknologi, men manglende bruk og resultater. (2007, s. 68)
Også Kjell Atle Halvorsen presiserer: "Skolen har i liten grad utnyttet læringsmulighetene som mligger i multimediale uttrykksformer og såkalte Web 2.0- applikasjoner, dataverktøy og kommunikasjon og informasjonsdeling som ligger gratis på nettet." (Halvorsen 2007. s. 12.)
Alt dette stemmer godt hos oss. Det er en uttalt vegring mot å ta i bruk ulike digitale hjelpemidler. 'Det er så komplisert', sier lærerne. 'Det er jo så enkelt', sier jeg. (Ja, jeg har nå lært å aldri si at noe er så enklet mer ...) Vi er til dels gode på spesialpedagogiske programmer til hjelp i lese- og skriveopplæringen. Vi har dessverre en vei å gå i forhold til den generelle opplæringen i digitale ferdigheter, bruk av programmer, bruk av digital tavle, Web 2.0 mm. Lærerne fortsetter å gjøre det de er mest fortrolig med, og det er derfor vanskelig å prøve ut noe med elevene før de behersker verktøyet selv. Å lære gjennom elevenes bruk er skummelt. Det er ikke så enkelt å se nytteverdien, og bruk av digitale hjelpemidler ses på som et tillegg og en kompliserende faktor i arbeidet som stjeler mer av deres tid enn det gir. Man savner kursing, opplæring i programmer samtidig som terskelen til å utforske er stor.
Til lærernes forsvar skal det sies at det har vært trøbbel med diverse datautstyr mange år. Internettilgangen på skolen står til stryk. Vi har en til dels ustabil linje med lav kapasitet, og trådløsdekningen på skolen er ikke god. Det er forresten merkelig at dette synes så vanskelig å få rettet på. Nå får allikevel internettlinjen skylden for mer enn den fortjener. Vi har ingen server, de fleste programmer er tilgjengelig uten nett. Jeg tror allikevel dette er et godt bilde. Utstyret virker ikke slik det skal, da blir det meningsløst å bruke det med elevene. Undervisningen ødelegges.
Mange lærere, og skoleledere, tar ikke nok inn over oss hvilket ansvar vi har i arbeidet med digitale ferdigheter. At digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter på linje med lesing og regning ser ikke ut til å gjøre inntrykk. 'Det kan se ut som at ny didaktikk og nye arbeidsmåter ved bruk av IKT bare skjer dersom lærerne selv ønsker dette'. (Andreassen m. fl. 2011. s 118). For mange synes er det fortsatt mulig å ta et valg, ja eller nei til data, et valg de har fått ta for lenge. Her har vi skoleledere en utfordring. Man kan ikke lenger diskutere om man skal arbeide med digitale ferdigheter. Man må snu diskusjonen til hva. Det er en komplisert diskusjon. Jeg refererer igjen til Halvorsen fra samme avsnitt som referert fra over: "Men vi vet ennå lite om hva som kan ha pedagogisk nytteverdi av alt dette nye, og hvordan vi skal forløse det." (Halvorsen, 2007. s. 12).
Etter å ha kommet med en noe spisset elendighetsbeskrivelse kommer det mest interessante spørsmålet: Hvordan går man så videre?
Abonner på:
Innlegg (Atom)