Jeg arbeider på en barneskole hvor vi har en utfordring i å ta i bruk digitale hjelpemidler og dergjennom utvikle elevenes digitale ferdigheter på en god måte.
IKT har blitt introdusert med stor entusiasme og påtrykk fra politisk nivå og med høye forventninger til endring og utvikling ... (Erstad og Hauge, 2011. s. 67)
I min kommune vedtok kommunestyret en meget god satsing på IKT for noen år siden. Vi fikk digitale tavler i alle klasserom, bærbare pc'er til alle elever på ungdomstrinn og til hver 3. elev på barnetrinnet. Alle lærere har hatt pc i mange år nå. Vi har brukt itslearning siden 2004, og har god tilgang til diverse programvare, spesielt til spesialpedagogisk bruk. Til nå har fokus hovedsaklig vært rettet mot utstyr og infrastruktur. Forventningen ligger der; nå har dere utstyret, det er bare å ta det i bruk. Det viser seg ikke så enkelt, dessverre. Datakunnskapen har ikke økt i takt med tilgang på utstyr.
Erstad og Hauge refererer til Cuban (2001) som setter søkelyset på de store investeringene innen teknologi, men manglende bruk og resultater. (2007, s. 68)
Også Kjell Atle Halvorsen presiserer: "Skolen har i liten grad utnyttet læringsmulighetene som mligger i multimediale uttrykksformer og såkalte Web 2.0- applikasjoner, dataverktøy og kommunikasjon og informasjonsdeling som ligger gratis på nettet." (Halvorsen 2007. s. 12.)
Alt dette stemmer godt hos oss. Det er en uttalt vegring mot å ta i bruk ulike digitale hjelpemidler. 'Det er så komplisert', sier lærerne. 'Det er jo så enkelt', sier jeg. (Ja, jeg har nå lært å aldri si at noe er så enklet mer ...) Vi er til dels gode på spesialpedagogiske programmer til hjelp i lese- og skriveopplæringen. Vi har dessverre en vei å gå i forhold til den generelle opplæringen i digitale ferdigheter, bruk av programmer, bruk av digital tavle, Web 2.0 mm. Lærerne fortsetter å gjøre det de er mest fortrolig med, og det er derfor vanskelig å prøve ut noe med elevene før de behersker verktøyet selv. Å lære gjennom elevenes bruk er skummelt. Det er ikke så enkelt å se nytteverdien, og bruk av digitale hjelpemidler ses på som et tillegg og en kompliserende faktor i arbeidet som stjeler mer av deres tid enn det gir. Man savner kursing, opplæring i programmer samtidig som terskelen til å utforske er stor.
Til lærernes forsvar skal det sies at det har vært trøbbel med diverse datautstyr mange år. Internettilgangen på skolen står til stryk. Vi har en til dels ustabil linje med lav kapasitet, og trådløsdekningen på skolen er ikke god. Det er forresten merkelig at dette synes så vanskelig å få rettet på. Nå får allikevel internettlinjen skylden for mer enn den fortjener. Vi har ingen server, de fleste programmer er tilgjengelig uten nett. Jeg tror allikevel dette er et godt bilde. Utstyret virker ikke slik det skal, da blir det meningsløst å bruke det med elevene. Undervisningen ødelegges.
Mange lærere, og skoleledere, tar ikke nok inn over oss hvilket ansvar vi har i arbeidet med digitale ferdigheter. At digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter på linje med lesing og regning ser ikke ut til å gjøre inntrykk. 'Det kan se ut som at ny didaktikk og nye arbeidsmåter ved bruk av IKT bare skjer dersom lærerne selv ønsker dette'. (Andreassen m. fl. 2011. s 118). For mange synes er det fortsatt mulig å ta et valg, ja eller nei til data, et valg de har fått ta for lenge. Her har vi skoleledere en utfordring. Man kan ikke lenger diskutere om man skal arbeide med digitale ferdigheter. Man må snu diskusjonen til hva. Det er en komplisert diskusjon. Jeg refererer igjen til Halvorsen fra samme avsnitt som referert fra over: "Men vi vet ennå lite om hva som kan ha pedagogisk nytteverdi av alt dette nye, og hvordan vi skal forløse det." (Halvorsen, 2007. s. 12).
Etter å ha kommet med en noe spisset elendighetsbeskrivelse kommer det mest interessante spørsmålet: Hvordan går man så videre?
Pedagogisk bruk av IKT, nei det er ikke enkelt. Det store spørsmålet du stiller om hvordan vi går videre, skal jeg på ingen måte påberope meg å ha svaret på. Jeg vil likevel si at jeg har stor tro på erfaringsutveksling og nettverk. Mye av det vi kan lese i Erstad og Hauge, Skoleutvikling og digitale medier, handler om det, nettverk på mange ulike nivå. Vi må gjøre som vi gjorde på samlinga på Dragvoll, synliggjøre ”Vindmølleprosjektene”. Etter min menig har det vel så stor betydning og effekt som eksterne kurs
SvarSlettEt interessant innlegg!
SvarSlettSkolen du beskriver er så gjenkjennelig at jeg misstenker deg for å ha vært flue på veggen hos oss. Vi har satset (for en liten, ikke rik kommune) tungt på utstyr og program helt i tråd med det Erstad og Hauge skriver. Samtidig har vi en ustabil nett-tilgang og det har blitt en grei unnskyldning for ikke i større grad å ta i bruk IKT. Det bedrer seg stadig, men det går sakte. Som Berit, tror også jeg på deling, nettverk og på "suksesshistorie fortellinger", der noen kommer å forteller om "fantastiske" ting (som alle kan klare med bare liten grad av anstrengelse). Kanskje noe av angsten for å ta i bruk f.eks digitale tavler forsvinner når man vet at en ikke trenger å lage alle opplegg selv, men kan bruke andres og fritt forandre og tilpasse dem som det passer deg. Jeg håper noen kan svare utfyllende på ditt siste spørsmål!
Nei, enkelt er det i alle fall ikke når man skal ha med seg et helt kollegie. Lettere i mitt tilfelle: jeg hadde lyst til å prøve ut blogg som læringsarena, og kunne bare gjøre det.
SvarSlettDu har fått gode råd fra Berit og Nils Petter. Her kommer litt fra meg: skaff deg "allianser" med de meste endringsvillige og nysgjerrige blant kollegene dine. Trekk dem inn i en aksjonsgruppe som kan stå i spissen for utviklingen. Del de gode - og enkle - innovasjonene, de som gir mye men krever lite. I det heletatt: spill med de ressursene du har i kollegiet. Og kanskje dele dine egne erfaringer med blogging?
Hei, Odd Arnold!
SvarSlettDe fleste av oss kjenner seg nok igjen når du nevner den privatpraktiserende læreren og at bruka av digitale verktøy stjeler mer tid enn det gjør i undervisningen. Når du da også har problemer med en ustabil linje får motstanden ekstra solid grobunn.
Vi har noen få motstandere ved vår skole som har kronargumentet “Så vidt jeg vet er det ingen forskning som direkte sier at bruk av digitale verktøy gir økt læringsutbytte”. Jeg har blant annet svart “at så vidt jeg vet er det heller ingen forskning som tilsier at bruken av digitale verktøy vil avta i fremtiden. I tillegg er det jo en mulighet at den motstanden mot bruken av digitale verktøy har ført til at kvaliteten på bruken i undervisningssammenheng har vært for dårlig”. Med det mener jeg å si at man ikke kan akseptere at noen få lærere ikke gjør jobben sin når det gjelder å implementere den femte grunnleggende ferdighet i undervisningen. Vi må bli tydeligere når det gjelder å sette krav. Men å rette en advarende pekefinger er i seg selv ikke et bidrag til utvikling. Vi på vår skole har hatt hovedfokus på tre tiltak:
1. Utvikling av digital kompetanse gjennom bruk av ressurspersoner i kollegiet, ressurspersoner med “høy status” innad i kollegiet. Her har det gått på generelle tips om bruk av verktøyet i undervisningen.
2. Utviklingsprosjektet ved vår skole hvor vi har et fokus på pedagogisk bruk av IKT på fagnivå. Hvordan kan vi utnytte verktøyet? Den enkelte seksjon har et delegert ansvar for utviklingen.
3. “Kontrolltiltak” gjennom undervisningsevaluering og skolevandring.
Så får vi bare fortsette kampen..