Superstolt rektor

I Ukeavisen ledelse fredag 11. november var det en artikkel "Superstolt rektor". Artikkelen omhandlet rektor ved Åsehaugen barneskole i Skedsmo, en engasjert og synlig rektor. Hun har satt skolevandring i system. Hun sier: "Det er viktig at øverste leder ser hva som skjer i det daglige, hvordan klassen og undervisningen fungerer, slik at vi har høy kvalitet på det vi gjør. Skal jeg delta i diskusjonen og legge forholdene til rette, må jeg være oppdatert, kjenne personalet mitt og hva det står for". Hun ser seg som en agent som skal dele og spre god praksis, og selvsagt ha en form for kontroll. Dette oppsummerer mye av bloggene våre, tenker jeg.

Hun er videre opptatt av omdømmebygging. Det er spennende. Skolen må markedsføre seg og ha en positiv egenprofil, sier hun. Her har nok mange noe å lære. Tar vi for gitt at elevene bare kommer til oss? Vel, de har jo ikke noe valg. Ihvertfall der det ikke er fritt skolevalg. Hun sier vi må være bevisst vår rolle og satse på en undervisningsform som frister og motiverer, og som forteller markedet hvem vi er, hva vi står for og hvorfor vi er der vi er. Jeg ser at stadig flere skoler blir bevisst dette. Hvilken mediestrategi har vi? Hvordan bygger vi vårt omdømme? Hva informerer vi om? Hvordan? Hva legger vi i samarbeidet med elever og foreldere?

Åsenhagen skole er bevisst på at de har kunder. De kalles bare elever og foreldre. Heldigvis brukes ikke klienter, tenker jeg. Kunder har et valg. I et slik kundeperspektiv er det fristende å trekke inn foredrag fra Jon Gangdal fra "Skolen i digital utvikling" sist uke. Jon har klatrer Everest og andre fjell i Himalaya og snakket om motivasjon og mestring. Han kom inn på en undersøkelse "Hvorfor forsvinner kundene"?

• 1% dør
• 3% flytter
• 5% etter råd fra venner
• 9% pris og konkurranse
• 14% produktene
• 68% dårlig service fra en ansatt

Jeg liker uttrykket "Du skal ikke ha flaks eller uflaks på vår skole". Det oppsummerer viktigheten av å skape felles forpliktelser og dra lasset sammen. Med en tydelig, engasjert og målbevisst leder har man et godt utgangspunkt.

Skolen i digital utvikling

Jeg var så heldig å få delta på skolelederkonferansen «Skolen i digital utvikling», en god konferanse som sto godt til innholdet på denne modulen i masterprogrammet. Konferansen ble innledet av statssekretær Lisbet Rugtvedt fra Kunnskapsdepartementet. Hun ga tydelige signaler om hvordan overordnede myndigheter ønsker å vri fokus fra Lærer man mer ved hjelp av IKT? til Hvordan kan IKT bidra til læring? og Hvordan kan skolene bidra til å utvikle elevenes digitale kompetanse? 

Dette er også noen av de viktigste spørsmål vi som skoleledere må stille oss. 

All forskning og litteratur peker mot at bruk av IKT kan bidra til læring, og på mange områder øke læringsmulighetene betydelig. Statssekretæren pekte på klasseledelse som en viktig satsing, og hun ønsket også å fokusere på viktigheten av kommunikasjonen mellom lærer og elev i arbeidet med IKT. For å sikre elevenes læring trenges derfor kompetente lærere, og like viktig, kompetente skoleledere. 

Strategisk leder Øystein Johannessen fra Cerpus fulgte opp med å relaitetsorientere oss gjennom ferske tall fra svensk forskning, «IT og digital kompetens i skolan» (Kairos future 2011) de

(http://www.kairosfuture.com/publikationer/it-och-digital-kompetens-i-skolan?pub=IT-och-digital-kompetens-i-skolan) 

Her ser vi at rundt 40% lærere og rektorer opplever å ha for liten kompetanse innenfor pedagogisk bruk av IKT. Dette inntrykket bekreftes av elevene. Dette viser et tydelig behov for kompetanseutvikling i skolen. Lærerne må like å bruke IKT, de må eksperimentere med verktøyet og de må tørre å la elevene bruke det i innlæringen av basisferdigheter. Tid til å sette seg inn i nytt verktøy en viktig faktor. Gunstein Egeberg fra Senter for IKT i utdanningen viste resultater fra Monitor 2011 som bekrefter dette. 

Man kan se at de kompetansehevende tiltak som påvirker kompetanseutviklingen i størst grad er prøving og feiling, kollegaveiledning og selvstudium. Interne og eksterne kurs gir minst effekt. Med denne kunnskapen tilgjengelig blir det viktig for skolelederen å ha en god plan for arbeidet med IKT.   

Rapporten fra Kairos future viser også et annet bilde. Det finnes en klyfta mellan ledning och klassrum. Rektorer er mer entusiastiske enn både lærere og elever når det gjelder å ta i bruk IKT i opplæringen. Det kan bety at rektorer har en formening om at implementering av IKT er enklere enn det virkelig er? En årsak til at utstyret ikke er i bruk kan være at det ikke fungerer regelmessig. Dette opplever ikke skolelederen på kroppen i samme grad som lærerne. Skolelederen kjenner mest på ansvaret for at IKT inplementeres. «Skolelederen er ansvarlig for implementering og pedagogisk bruk av IKT i skolen. Skoleledere må forstå hvordan ny teknologi kan utfordre kunnskapssyn og særtrekk ved organisasjonen». (Erstad 2005). Skolelederen trenger, som lærerne, også en kompetanseheving innenfor området. Det holder ikke med entusiasme alene. En nøkkel i å få økt entusiasme hos lærere er å utvikle gode planer, planer som ivaretar kompetanseutvikling, utstyr og programvare. 

Dette har man fått til flere steder. Udanningsdirektøren i Drammen fortalte med entusiasme om deres satsing på digital kompetanse. Det er mulig å lykkes på en god måte. Stikkord er helhetlig strategi. Felles satsing for hele kommunen, alle skolene er med. Kommunen har en styringsgruppe for IKT som har alt ansvar for innkjøp og administrerer kursing. Det er arbeidsgrupper for læringsplattform, IKT-utstyr og pedagogisk programvare. Her gjennomføres også en kartlegging over hvilke programmer som er i bruk. Det er også brukt mye tid og ressurser på å utvikle en helhetlig IKT-plan for opplæringen. 

Tilbake til start: Hvordan kan skolene bidra til å utvikle elevenes digitale kompetanse?

Vi vet etter hvert mer om hva som fungerer og hva som må til for å få god utvikling. Skolelederen spiller en avgjørende rolle. Det vises til tre hovedutfordringer i arbeidet: (Hauge, 2011. Skoleledelse i digitale omgivelser, s. 77.)

1. Arbeidet med IKT må forankres i vitale arbeidsdeler i organisasjonen, som ledergruppen, lærerteam, arbeidsfellesskap med elevene der erfaringer kan bli delt og reflektert over og løftet videre i organisasjonen.
2. En reflektert gjennomgang av fysiske, sosiale og pedagogiske strukturer i arbeidet for skolen, foruten arbeidsrutinene for elever og lærere. 
3. Teknologiene krever en tydelig og informert lederrolle. Dette krever at rektor innehar både fag-, pedagogikk- og teknologikompetanse. 

Kairos future starter sin rapport med: IT kommer att revolutionera skolan. Det er da viktig å ta med seg ordene fra Professor Chris Dede, Harvard:

The most dangerous experiment we can conduct with our children is to keep schooling the same at a time when every other aspect of our society is dramatically changing.

Et friskt pust

Vi har fått ny brukeransvarlig for IKT på skolesiden i vår kommune. 20% stilling. Siden hun startet i høst har hun allerede bidratt til økt motivasjon hos mange. I forrige uke tok hun kontakt for å kartlegge hvor den enkelte skole er i forhold til utstyr og programmer. Hun var også ute etter feil eller mangler på utstyr. Hun ba hver enkelt IKT-ansvarlig om å ta dette opp i fellestid. Til slutt sa hun at hun skulle komme rundt på hver enkelt skole og følge opp det som meldes inn.
Med ett er det skapt økt motivasjon hos samtlige lærere for å arbeide med IKT. Endelig noen fra kommunenivået som ser og hører oss! Klarer hun nå å følge opp det hun har startet tror jeg vi får et stort oppsving i bruk av IKT. Det er bare å rive leveggene og legge til rette for bygging av vindmøller.

Som leder er det befriende å få slike innspill. Det gir økt motivasjon til videre arbeid, og ikke minst en økt tro på at vi kan få til mer. Jeg var i en tidligere blogg inne på Lars Losvik. Han sa at en leders viktigst jobb er å legge godt til rette for at ansatte skal kunne gjøre jobben sin. En slik henvendelse kommer da som bestilt.
Vår skolesjef omtalte den nye brukeransvarlig som et friskt pust i organisasjonen, en treffende beskrivelse.

Rektors ledelseskompetanse

Nils Ole Nilsen har skrevet en god artikkel om rektors ledelseskompetanse. (Andreassen m.fl. 2010, s. 107-122). Han starter med å minne oss skoleledere om viktigheten å legge til rette for langsiktige utviklingsprosesser, med tydelige mål som er gjennomførbare og konkrete. Videre må man avgrense utfordringene i endringsarbeidet og gi de ansatte mulighet for å skape motivasjon gjennom å lykkes i arbeidet. (Nilsen, 2010. S. 107). 

Vi er mange som etter hvert er lei av å skynde oss langsomt. Nå er det tid for å gjøre et ordentlig løft, mener vi. Det er da spesielt viktig å ha momentene over klart for oss i denne endringen, som økt bruk av IKT er. På samme måte som elevene lærer i nærmeste utviklingssone vil lærerne lære gjennom å lykkes. 

Skal man få en digitalt kompetent skole er det viktig at lærernes læring nedfelles i organisasjonen slik at den blir retningsgivende for lærernes og ledernes senere handlinger. (Ibid). Dette stiller store krav til skolelederen innenfor mange områder. Et utviklingsarbeid som ikke styres av en kompetent leder vil kunne lede til at enkeltindivider i organisasjonen lærer, men skolen som organisasjon kommer ikke nødvendigvis videre. Dette kan faren ved å la noen få gå alene foran. Ledelsen må være med, og resten av kollegiet må komme etter. Dette er vanskelig i en tid hvor utviklingen innenfor IKT skjer så hurtig. Det er som kjent rektor som er ansvarlig for at organisasjonen når sine mål, og gjennom målene forteller man hva som skal være organisasjonens hovedfokus. 

Nilsen henviser til Cuban (2001) der han beskriver tre ulike tankemodeller knyttet til implementering av IKT. (Nilssen 2010, s. 117).

• Modellen for sakte revolusjon: Her er verken den harde eller myke infrastrukturen god nok. Forbedringer og utvikling skjer sakte og lederens fokus ligger mest på anskaffelsen av utstyr. Her tror jeg mange skoler befinner seg. Utfordringen er ofte at lederen ikke har de nødvendige kunnskapene til å anskaffe det utstyret man virkelig er tjent med. Man konsulenterer gjerne en IT-ekspert fra en annen avdeling eller sentralt i kommunen for råd. Jeg har lært at IT-ansvarlige har en tendens til å skape flaskehalser da man, godt ment, legger inn en komponent som ikke fungerer optimalt i sammenhengen. Det er sjelden nok penger til å få alt utstyret men trenger for effektiv bruk. Det være seg skrivere, trådløspunkter, programvare ... Nok om det.

• Modellen med kontekstuelt begrensende valg: Her bestemmer lærerene fortsatt selv hvordan de vil organisere elevene og hvilke læremidler de vil bruke i undervisningen. Den privatpraktiserende lærer står sterkt, og utvikling skjer ikke før læreren selv ønsker det. Her må man arbeide med organisasjonens og den enkeltes pedagogiske grunnsyn, og rektors pedagogiske kompetanse er avgjørende for hvordan IKT tas i bruk. Rektor må delta aktivt i pedagogiske diskusjoner. Han må i tillegg kunne mye om digitale læreprosesser, ha kunnskap om hvilke hjelpemidler som kan gi effektiv læring. Modellen krever en deltakende og engasjert rektor, noe som kan være en utfordring når rektor må bruke stadig mer tid på administrativ ledelse. 

• Den økologiske modellen: Her snakker vi om forholdet til omgivelsene og hvilke formeringsmuligheter som finnes. Hvis omgivelsen ikke er tilpasset bruk av ny teknologi, vil det ikke skje noen utvikling, ei heller noen formering. (Nilssen 2010, s. 118). Hvordan tar man i bruk den nye teknologien? Vi hadde i går en kort diskusjon om mobilbruk på vår skole. For noen lærere er mobiltelefonen et hjelpemiddel i undervisningen, mens andre ikke skjønner at man skal kunne ha den med i klasserommet i det hele tatt. Cuban mener at datamaskiner har potensial til å kunne endre eksisterende sosiale praksiser. Man må da i fellesskap se hva som kan gi læring og også være åpen for å se de mulighetene som finnes. Faren er at man ser på ny teknologi som en trussel og et forstyrrende element. Bruk av IKT foregår vanligvis i et samspill mellom krav til lærerne, organiseringen av undervisningen og ledelsens rolle i utviklingen. Hos oss prøver vi å tilpasse oss gjennom å stille krav til bruk av LMS (istlearning) som en kommunikasjonsform mellom skole og hjem. Målet er også at et slik fokus også skal føre til økt pedagogisk bruk, gjerne gjennom its. I en økologisk modell er lærerne flinke å dele kunnskap. Dette sitter langt inne hos mange. Lederen må derfor være aktiv og interessert, synliggjøre de gode eksemplene, spre de gode ideene og ikke minst koste veien for dem som går først. Ingen liten utfordring. 

Som skoleleder kan det være fortvilende med ønkse om å arbeide etter den økologiske modellen, mens realitetene er at man i hovedsak må forholde seg til sakte revolusjon. 

Andreassen, Irgens, Skaalvik (Red). Kompetent skoleledelse. 2010.

Rip curl

Etter å ha lest Qvortrups artikkel sitter jeg vel egentlig med flere spørsmål enn svar, dette var svære greier. Jeg ser uansett at han har noen poenger i sin teori om det hyperkomplekse samfunnet. Mer om dette, men først litt fra Halvorsen, 2007. S. 12: "Skolen har i relativt liten grad utnyttet læringsmulighetene som ligger i multimodale uttrykksformer." Jeg vil gå noe lenger. Man utnytter heller ikke dataverktøy i sin helhet, ei heller som et verktøy i eget arbeid. For mange sliter med å ta i bruk de enkleste programmer i eget arbeid, slik som tekstbehandling, regneark, Mail ... og plattform som itslearning. Mange lærere ser ikke hvordan de skal få tid og mulighet til å klare å sette seg inn i dette. De ser etter et tog som går stadig fortere, og mange har en opplevelse av å stå igjen. Qvortrup setter ord på hvordan samfunnet har blitt mer komplekst, hyperkomplekst, og hvordan man håndterer dette. "Det umiddelbare og spontane kritiske svar på kompleksitetsforøgelse er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi sættes ned.” (Qvortrup 2001, s. 85). Flere som har kjempet i mot begynner nå å slippe taket. 'Utviklingen går sin gang og jeg klarer ikke å henge med'. Resignasjon. I det at internett er både svar på- og en forsterker av kompleksiteten vil bruk av IKT for mange komme som et kompliserende tillegg i en allerede hektisk hverdag. De som ikke makter å filtrere ut det de kan ha hjelp av/behov for opplever å komme til kort. Motivasjon eller forutsetninger for å mestre arbeidet, eller mangel på dette, er her et viktig stikkord.

I Australia er de fleste kjent med «Rip curl». Det er de bølgene som lager farlige undervannsstrømmer som drar surfere til havs. Svømmer du mot vil du bruke alle kreftene uten å komme fram land. Svømmer/driver du med strømmen vil du havne langt til havs. I begge tilfeller er det små sjanser for å overleve. Løsningen i en «Rip curl» er å svømme på tvers til du er ute av strømmen. Se dette i forhold til individets evne til å håndtere et stadig mer kompleks samfunn og komplekse arbeidsoppgaver. Hyperkompleksiten er vårt samfunns Rip curl. De som lykkes i å ta et steg til siden, se seg i situasjonen litt utenfra, ta et metaperspektiv på det man gjør, tror jeg lykkes bedre i å mestre denne utfordringen. De vil også lettere implementere nytt verktøy i sin arbeidshverdag. Hvordan håndterer jeg disse nye utfordringene? Hva skal til for å få dette til? Hva kan jeg bruke av dette? Hvor kan jeg på hjelp? Alle disse er viktige spørsmål å stille seg i det man begynner å merke den farlige strømmen.

Man har kanskje mangel på tid til å reflektere over hvordan, eller man klarer ikke å prioritere. Her har lederne et stort ansvar. Hvordan er det med opplæring, hva sier vår plan for kompetanseheving, hvordan går vi fram for å implementere dette nye? Nye verktøy er jo fortrinnsvis ment å gi hjelp i en ellers travel hverdag. ”Medarbejderne får større ansvar og skal arbejde helhedsorientert, men de skal samtidig forholde seg til en uhyre mængde skiftende informationer, og skal gennemløbe utallige omstillingsprocesser for at følge med i de løbende forandringer af deres arbejdsområde.” (Qvortrup, 2001, s. 90).

Vi som ledere har åpenbart et ansvar i å legge til rette for at alle skal kunne utføre sitt arbeid på best mulig måte. Det samme sa Lars Losvik under et foredrag om motivasjon og arbeidsglede i Sandnessjøen 19. oktober. "Det viktigste en leder kan gjøre er å legge til rette for at hans medarbeidere kan få gjort jobben sin på en ordentlig måte".

Halvorsen, Kjell Atle. (2007). IKT i skolen - en skisse til aktivitetsteoretisk analyse.
Qvortrup, L (2001). Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund

Pedagogisk bruk av IKT, er det så enkelt?

Jeg arbeider på en barneskole hvor vi har en utfordring i å ta i bruk digitale hjelpemidler og dergjennom utvikle elevenes digitale ferdigheter på en god måte.

IKT har blitt introdusert med stor entusiasme og påtrykk fra politisk nivå og med høye forventninger til endring og utvikling ... (Erstad og Hauge, 2011. s. 67)
I min kommune vedtok kommunestyret en meget god satsing på IKT for noen år siden. Vi fikk digitale tavler i alle klasserom, bærbare pc'er til alle elever på ungdomstrinn og til hver 3. elev på barnetrinnet. Alle lærere har hatt pc i mange år nå. Vi har brukt itslearning siden 2004, og har god tilgang til diverse programvare, spesielt til spesialpedagogisk bruk. Til nå har fokus hovedsaklig vært rettet mot utstyr og infrastruktur. Forventningen ligger der; nå har dere utstyret, det er bare å ta det i bruk. Det viser seg ikke så enkelt, dessverre. Datakunnskapen har ikke økt i takt med tilgang på utstyr.

Erstad og Hauge refererer til Cuban (2001) som setter søkelyset på de store investeringene innen teknologi, men manglende bruk og resultater. (2007, s. 68)
Også Kjell Atle Halvorsen presiserer: "Skolen har i liten grad utnyttet læringsmulighetene som mligger i multimediale uttrykksformer og såkalte Web 2.0- applikasjoner, dataverktøy og kommunikasjon og informasjonsdeling som ligger gratis på nettet." (Halvorsen 2007. s. 12.)

Alt dette stemmer godt hos oss. Det er en uttalt vegring mot å ta i bruk ulike digitale hjelpemidler. 'Det er så komplisert', sier lærerne. 'Det er jo så enkelt', sier jeg. (Ja, jeg har nå lært å aldri si at noe er så enklet mer ...) Vi er til dels gode på spesialpedagogiske programmer til hjelp i lese- og skriveopplæringen. Vi har dessverre en vei å gå i forhold til den generelle opplæringen i digitale ferdigheter, bruk av programmer, bruk av digital tavle, Web 2.0 mm. Lærerne fortsetter å gjøre det de er mest fortrolig med, og det er derfor vanskelig å prøve ut noe med elevene før de behersker verktøyet selv. Å lære gjennom elevenes bruk er skummelt. Det er ikke så enkelt å se nytteverdien, og bruk av digitale hjelpemidler ses på som et tillegg og en kompliserende faktor i arbeidet som stjeler mer av deres tid enn det gir. Man savner kursing, opplæring i programmer samtidig som terskelen til å utforske er stor.

Til lærernes forsvar skal det sies at det har vært trøbbel med diverse datautstyr mange år. Internettilgangen på skolen står til stryk. Vi har en til dels ustabil linje med lav kapasitet, og trådløsdekningen på skolen er ikke god. Det er forresten merkelig at dette synes så vanskelig å få rettet på. Nå får allikevel internettlinjen skylden for mer enn den fortjener. Vi har ingen server, de fleste programmer er tilgjengelig uten nett. Jeg tror allikevel dette er et godt bilde. Utstyret virker ikke slik det skal, da blir det meningsløst å bruke det med elevene. Undervisningen ødelegges.

Mange lærere, og skoleledere, tar ikke nok inn over oss hvilket ansvar vi har i arbeidet med digitale ferdigheter. At digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter på linje med lesing og regning ser ikke ut til å gjøre inntrykk. 'Det kan se ut som at ny didaktikk og nye arbeidsmåter ved bruk av IKT bare skjer dersom lærerne selv ønsker dette'. (Andreassen m. fl. 2011. s 118). For mange synes er det fortsatt mulig å ta et valg, ja eller nei til data, et valg de har fått ta for lenge. Her har vi skoleledere en utfordring. Man kan ikke lenger diskutere om man skal arbeide med digitale ferdigheter. Man må snu diskusjonen til hva. Det er en komplisert diskusjon. Jeg refererer igjen til Halvorsen fra samme avsnitt som referert fra over: "Men vi vet ennå lite om hva som kan ha pedagogisk nytteverdi av alt dette nye, og hvordan vi skal forløse det." (Halvorsen, 2007. s. 12).

Etter å ha kommet med en noe spisset elendighetsbeskrivelse kommer det mest interessante spørsmålet: Hvordan går man så videre?

Man kommer ikke over en kløft med to små hopp

Endelig er jeg i gang med min blogg. Jeg spekulerer akkurat nå på hvorfor jeg valgte å kalle min første blogg for en masterblogg? Odd Arnolds Masterblogg? Plutselig høres det så ambisiøst ut ... Vel, vel. Jeg tar nå sats og lover å gjøre mitt beste, så får vi se hvor vi lander.

Jeg har startet å se på dette med digitalt kompetente skoler. Erstad og Hauge (2011, s. 47) sier digitalt komtpetente skoler er et uttrykk for den "modenhet" skoler kan sies å ha i bruken av digitale medier. Min påstand her er at i enhetsskolen i dag ligger en av de største forskjellene mellom skolene i hvor digitalt kompetente de er. Det er stor variasjon mellom kommuner og skoler i utbygging av en digital infrastruktur, hvor stor grad de har tatt i bruk digitale hjelpemidler, kompetanse i kollegiet og i hvor stor grad elevene får brukt digitale verktøy målrettet i opplæringen. Digital kompetanse er definert som den femte grunnleggende ferdighet, og utviklingen på dette området overgår alle tidligere endringer i skolen.

Erstad og Hauge (2011) refererer flere ganger til Telhaug (1987) som definerer skolen som en motkultur til det elevene opplever utenfor skolegården. Tanken om skolen som motkultur forklarer den tregheten som ligger i å ta i bruk nye hjelpemidler. Ofte er det vel slik at de skolene som klarer å holde på sin gamle tradisjon og gjøre endringer i rolig tempo over tid får de beste resultatene? Eller?

Jeg aner at dette har endret seg med innføringen av- og den store utviklingen vi ser innenfor IKT. Skolen må ta grep, noe som viser seg utfordrende for så mange. Hva gjør så de innovative, nytenkende skolene man hører om, de som har kommet langt i en institusjonell utvikling av digital kompetanse? Har disse klart å bryte med motkulturtenkingen og utviklet seg i takt med samfunnet ellers? De skolene som tar hensyn til at IKT er en stor del av barn og unges hverdag og knytter bruken av dette verktøyet tett til opplæringen, er det nettopp disse som lykkes best også over tid? Det blir spennende å følge.

Utviklingen av IKT krever kanskje at vi i skole-Norge tar et annet grep om utviklingen enn vi har gjort tidligere. Stille et større og klarere krav til hver enkelt lærer og skoleleder. Man må slippe ned guarden og søke å følge utviklingen som best vi kan. Det krever en mer bevisst og ikke minst en målrettet satsing.

Man kommer ikke over en kløft med to små hopp.